Myter og sagn knyttet til slaget i Kringen 1612


	Myter og sagn? Web: Geir Neverdal (lektor/cand.philol) - Sel Historielag


Bakgrunn - Slaget - Myter? - Betydning - Gjenstander - Litteratur - Skottland - Program2012




	"Skottetogets blodige endelikt ved Kringen er en av de mest myteomspunne hendingene i eldre norsk militærhistorie." ("Forsvaret fra Leidang til totalforsvar" ved Ersland, Bjørlo, Eriksen og Moland)

	Innhold på denne siden:

	Pillarguri? Hva skriver Krag om Pillarguri? Hva skriver andre om Pillarguri? Pillarguri eller Prillarguri? Lur eller horn? Var Pillarguri en historisk person? Beretningene om "Havfruen" og "veirkalvene" Tømmervelta				Berlin 1998 Kjell Fjerdingren Lady Sinclair Mannen på den hvite hesten Hva skjedde med de overlevende skottene? Skotten i Gjerstad Skotten som ble reddet av Ingebrigt Valde

	Pillarguri?

	Det er vanskelig å skille mellom virkelighet og diktning når det gjelder muntlige overleveringer. (Snorre baserte seg for eksempel i stor grad på muntlige overleveringer - og mye av det vi der leser aksepterer vi i dag som en virkelighetsbeskrivelse.) I moderne tid kan vi - med vår viten - se at en del av det som fortelles må være oppdiktet. Andre ganger kan det ligge noe til grunn for det som fortelles. Særlig vanskelig er det når det som fortelles skjedde i en tid hvor få samtidige skriftlige kilder eksisterer. Fortellingen om Pillarguri og hennes rolle i slaget i Kringen har i alle fall gjort et sterkt inntrykk på svært mange - og hun er en av de få skikkelsene fra vår historie som store deler av befolkningen kjenner til og har et forhold til. Hun ble da også en av symbolfigurene i tiden rundt unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Det er ikke tilfeldig at da 83 utvandrede gudbrandsdøler i 1906 - ett år etter at Norge igjen ble et selvstendig land - samlet seg i Minneapolis for å danne en forening, var formålet å samle inn penger til en ny støtte i Kringen. Symbolet som ble valgt var nettopp Pillarguriskikkelsen. Det var heller ikke tilfeldig at *Kong Haakon VII* foretok avdukingen av denne støtten ved 300-årsmarkeringen i Kringen i 1912 - statsministeren var også til stede. Symbolverdien har vært - og er betydelig.




	Angell skriver:
	Nu var der i bygden en jente som hette Gudrid. Hun var saa flink til at blæse paa lur og spille paa bukkehorn, derfor kaldte de hende Prillar-Gudrid. Hun er blit meget omtalt efter den dag og har fæstet sig i alles minde.
	Det var nemlig ikke bare bonden paa Storøya som skulde gi signalet. For at være sikker paa at alle og enhver skulde være viss paa øyeblikket til at gaa paa, at alle i skogen skulde kunne se et sikkert signal, vilde man ogsaa ha et tegn git fra Selsjordkampen (Pillarguritoppen f.anm.). Prillar-Gudrid skulde der hænge et hvitt klæde, - nogen sier en hvit vadmelsvæv - utover den svarte stupbratte fjeldvæggen. Eftersom hun lot vadmelet litt efter litt rende nedover væggen kunde bønderne se hvorledes skotterne marsjerte frem. Jo længer vadmelet blev, jo længer frem var skotterne og kommet. Naar hun saa bonden paa den hvite hesten braasnu, skulde hun la vadmelet falde, - Det signal maatte alle kunne se; ingen kunde nu holde sig tilbake. (Det heter ogsaa at hun hadde klædet omkring armen og skulde forkorte det, eftersom skotterne marsjerte frem.) Det var altså et dobbelt-signal; en moderne "semaforering" om man vil, genialt uttænkt.				Pillarguritoppen sett fra området litt nord for Kringen

	Mange mener ogsaa at Prillar-Gudrid skulde gi signalet ved at blæse i luren en egen tone eller slaatt. Slik staar det vistnok for de fleste i bevisstheten. ... Slik stod jenten deroppe for dølernes bevissthed gjennom lange tider - slik vil hun i fremtiden komme til at staa for alle nordmænd. Men Prillar-Gudrid hadde ogsaa en anden opgave end den at gi signaler. Høvdingene var bange for at skotterne skulde faa vite noget om overfaldet - for da var det rimeligst at det blev tapt slag.
	Det hører en del sagn til om enkelte personer fra Kringennslaget, og de skal nævnes. Først er det om Prillar-Gudrid. Hun blæste paa luren en lang stund under slaget. Men da hun saa at Laagen blev farvet rød av blod, da kastet hun luren fra sig, la sig ned og graat. (s. 64ff)



	Hva skriver Krag om Pillarguri?
	(kommer senere)


	Hva skriver andre om Pillarguri?
	(kommer senere)


	Pillarguri eller Prillarguri?

	Krag, Vågåpresten, som selv bodde i distriktet og slik var nærmest kildene, samlet de lokale beretningene. Han skriver i sin bok fra 1838 om "Pillar-guri":

Krag, 1838, side 35



	Andreas Faye - som - bortsett fra utenlandsoppholdene sine - tilbrakte det meste av sitt liv i Drammen, Christiania og på Sørlandet, nevner i sin bok fra 1833, ifølge slektsforskeren Lars Løberg: ... både jenta og bonden på hesten i sin publisering av Norske Sagn i 1833. Han sier her at sagnet om ”Ragnild eller Prellegunhild, (Luur, Prellehorn) er mig mundtlig meddeelt. Sagnet om Manden paa den hvide Hest … ligeledes mundtligt”. Han kaller henne altså ”Ragnild" eller "Prellegunhild" Magnus B. Landstad (1802-1880) - bruker navnet Prillar-Guri. Det er mulig diktet ble skrevet i forbindelse med en 250-årsmarkering i 1862 - men dette vet vi lite om.				Ragnhild Glad som Pillarguri i 1962 (Takk til Bjørn Glad som skaffet oss bildet)

	Krag er den som på 1830-tallet befant seg nærmest kilden til disse opplysningene - og i lokal tradisjon het hun da Pillarguri.


	Lur eller horn?
	(kommer senere)



	Var Pillarguri en historisk person?

	Ifølge lokal overlevering var hun det. Hun står sterkt i de muntlige overleveringene som refereres av Krag i nedtegnelsene fra 1838 - og i beretningen om skottetoget inngår hun som en del av den avledningsstrategi som ble valgt for slaget. Fra andre hold reises det tvil, blant annet fordi hun ikke nevnes i Zinklarvisen til Storm - men der nevnes jo heller ikke Randklev, Hågå eller Sejelstad. Storm omtaler også bare bønder fra "Vaage, Lessø og Lom" i sin vise - her nevnes ikke de som kom sørfra, fra Fron og Ringebu, og som spilte sentrale roller ved Kringen. Zinklarvisen inneholder altså ingen detaljert framstilling av det som skjedde.
	Ifølge lokal tradisjon ble Pillarguri født, og vokste opp på Kruke i Heidal Dagens eier, Pål Glad Kruke, har skaffet oss bildet av gården som vises under. Mer om Kruke og gårdens historie kan leses på hans nettsted: www.kruke.net .


	(Mer om dette senere)
	Fast står følgende:

	Fortellingen om Pillarguri og hennes rolle i slaget i Kringen har gjort et sterkt inntrykk på svært mange - og hun er en av de få skikkelsene fra vår historie som store deler av befolkningen kjenner til og har et forhold til. Hun ble da også en av symbolfigurene i unionstiden og i tiden rundt unionsopp-løsningen med Sverige i 1905.



	Beretningene om "Havfruen" og "veirkalvene"
	Her har nok fantasien fått nokså fritt spillerom.



	Tømmervelta

	Krag forteller det slik i 1838:

	Tømmervelta Bønderne ved Kringlen ventede paa dem. Disse havde her paa bekvemme Steder ovenfor Veien opført svære Forskandsninger, et slags Gilderværk af Sten og Tømmer. Dette sidste blev lagt paa ”Slæber” sammenholdt med Toug og understøttet ved Støtter, saaledes at naar Tougene huggedes over og Støtterne toges væk, vilde Stokke og Stene ulle (sic) ned over den hele Fjeldskraaning. Hensigten var at lade dette Faldværk styrte ud, naar Fienden kom nedenunder, og derpaa at anfalde de Tiloversblivende med Vaaben i Haand. Den hele Sten og Tømmerlægning tilligemed de Bønder, som toge Plads bag denne frygtelige Barrikade, blev skjult af Løv of Furutrær, saa at det hele saa ud som en liden Skov. En liden Hob af Bønderne lagde sig i Skjul et Stykke nordenfor, og skulde naar de fik høre Larmen af Striden, begive sig ned paa Veien, og hindre Fienden fra at flygte tilbage. (Krag 1838) Spanske ryttere Bønderne nedhuggede ogsaa store Træer og indrettede deraf spanske Ryttere til at vælte foran og bag Fienden paa hans trange Vei, for saaledes at indestænge ham, og hindre ham fra at komme baade frem og tilbage, (Krag 1838)

	Michell (1886) hevder derimot:

	... there must have been a clear space in front both of the " tommervelte " and of the intrenchments which tradition says the Bonder erected there, although Envold Kruse makes no mention of them. The military officer who carefully surveyed the ground in the autumn of 1884 has shown on the plan the probable position of the celebrated " tommervselte." It is supposed to have been an accumulation of rocks piled on round beams or trunks of trees, arranged in such a manner as to roll down in a mass as soon as the ropes which held the structure in position were cut. The depression in the old road known as the " Sinclair Dokka " has a length of about two hundred and seventy English feet between the highest points at its two extremities. It is reasonable to suppose that the object of the Bonder was to hurl down the rocks at the deepest or centre part of the depression, which would be about one hundred feet in length at the utmost, and that the length of the " tommervaelte " was in proportion with the size of the hollow into which it was destined to descend. It could not possibly have been even half as long as the deepest part of the hollow itself ; for an artificial structure a hundred feet in length, with a clear space in front of it, would certainly have been observed by the Scots, however unsuspecting they may have been, and however lax their military precautions. Moreover, it would have been strategically unwise on the part of the Bonder to have attacked the invaders until a good part of them had descended into the hollow and were passing through it. It has therefore been assumed on the plan that the " tommervaelte " could not have been more than thirty feet in length, whilst its height above the deepest part of the " Sinclair Dokka " has been fixed at about one hundred and twenty feet, partly as a result of a thorough examination of the configuration of the slope on which it stood, and partly on the conjecture that the structure required elevation in order to attain a sufficient impetus on being let loose, and in order also that it should be as much con- cealed as possible from the Scots proceeding along the road. A mathematical question here presents itself. If we assume that the Scots on whom the " tommervselte" descended occupied the path in the " Sinclair Dokka " along an approximate length of even one hundred feet, how many could possibly have stood there ? Giving only three feet to each man, the number could not have been more than thirty-three men if they marched in single file, or about sixty-seven if two abreast, along a path so rugged, narrow, and dangerous. But considering that the rocks must have taken several seconds to roll down the declivity, which could not have had a steeper gradient than forty to forty-five degrees, the men at the extremities of the threatened group must have had time to rush back at one end and forward at the other ; and allowing for further chances of escape, we cannot possibly account for the destruction of more than twenty -five or thirty men (even if they walked two abreast) by the sudden descent of an avalanche of rocks and timbers.

	Med andre ord - en tømmervelte av de dimensjoner Krags informanter beskriver er svært lite sannsynlig. Et slikt inngrep i Kringenområdet ville ha vært synlig - og dermed vakt mistanke. Samme konklusjon kommer Kjell Bondevik (1948) til:

	Ei slik tømmervelte "krev mykje arbeid og god tid ... og det kunne ikkje bøndene ha." "Alle føresetnader strider såleis mot ei stor velte." (Studiar i norsk segnhistorie, s 50)


	Berlin 1998 - En utstilling som behandler europeiske historiske hendelser det er knyttet stor mytedannelse til - Utstilling arrangert av Deutsches Historisches Museum
	Da Deutsches Historisches Museum i Berlin skulle arrangere denne utstillingen, ble Georg Strømdals maleri fra *Kringen* valgt til å representere Norge. Museet vurderte følgende episoder fra norsk historie i tillegg til Kringen: *Leiv Eriksons oppdagelse av Amerika, Slaget på Stiklestad i 1030, Slaget ved Stanford bru i 1066* og Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 Jon Selfors tar i dag vare på maleriet for etterslekten. Det befinner seg i Skottetog-samlingen på Kvam i Gudbrandsdalen. Ved siden av Strømdals store Kringenbilde skulle det på utstillingen også være andre effekter som viser kampen mellom bøndene og de skotske leiesoldatene, blant annet grafiske fremstillinger, folkelig litteratur, sangbøker, postkort, mynter og medaljer, går det frem av brevet fra utstillingens ansvarlige, Dr. Monica Flacke i Berlin. (GD 17. juni -97) I følge samme avisutklipp fra GD var daværende "forbundskansler Helmut Kohl museets og utstillingens høye beskytter"				*Kringen* Georg Strømdals (1856-1914) maleri fra 1897
	Etter utstillingen ba museet i Berlin om tillatelse til å publisere et bilde av maleriet på de nye Internett-sidene sine. (Internett var et forholdsvis nytt medium i 1998)

	(Brev fra) Deutsches Historisches Museum ... Kjære Herr Selfors; Det tyske historiske museet har nylig blitt i stand til å publisere via Internett - også den nettopp viste utstillingen Nasjoners Myter. Et Europeisk Panorama. På Internett er det mulig å lage både en detaljert og en bred oversikt over utstillingen. Jeg planlegger å publisere bare de viktigste verkene og den generelle introduksjonen. Jeg vil gjerne ta med det følgende maleriet i Internettkatalogen vår: Georg Nilsen Strømdal: Slaget ved Kringen, og ber om tillatelse til å vise maleriet på Internett. Reproduksjonene vil bli skannet inn fra utstillingskatalogen. Jeg takker så mye på forhånd for all hjelp. Deres (Sign.) i.A. Claudia Wenhardt Monica Flacke Utstillingsleder				Klikk for en større versjon av brevet.

	Tekst hentet fra nettsiden til museet i Berlin:

	(norsk omsetting kommer:)				Die Schlacht bei Kringen 1612 Die Schlacht bei Kringen ist im Grunde eine wenig bedeutende Episode aus dem Kalmarer Krieg (1611-1613) zwischen Dänemark und Schweden. In diesen Krieg wurde das zu Dänemark gehörende Norwegen hineingezogen, als der dänische König Christian IV. von seiner Provinz die Beteiligung eines 8000 Mann starken Bauernheeres forderte. Der Aufstellung dieser Truppe folgten Massendesertionen. Der Grund dafür war nach Auffassung von Historikern des 19. Jahrhunderts die Freiheitsliebe und Heimatverbundenheit, die den norwegischen Bauern über die Loyalität zur Krone gegangen seien. Erst als ein Heer von 900 schottischen Landsknechten des schwedischen Königs an der norwegischen Küste landete, um von dort nach Schweden zu ziehen, griffen die Norweger zu den Waffen und besiegten die Eindringlinge bei Kringen (1612) im Gudbrandstal. Die Erinnerung an diesen Sieg - und damit an den Beitrag zum dänischen Triumph über Schweden - hat im 19. Jahrhundert viel zum Nationalstolz der Norweger beigetragen. Einen bedeutenden Rang in der Überlieferung nimmt die Idealisierung der norwegischen Bauern, ihres Mutes, ihrer Kampfesschläue und vor allem ihrer Freiheitsliebe ein. Damit einher ging die Verherrlichung der norwegischen Berglandschaft als Heimat eines besonders freiheitsliebenden, stolzen und kühnen Volkes. So ist auch auf den Darstellungen des Ereignisses der Bergwelt ein mindestens ebenso bedeutendes Denkmal gesetzt, wie der von Adolph Tidemand und Morten Müller dargestellten Schlacht selbst. Kilde


	Kjell Fjerdingren
	(kommer senere)



	Lady Sinclair
	(kommer senere)



	Mannen på den hvite hesten (Storøya)

	I følge de muntlige overleveringene hadde bøndene tenkt ut et signalopplegg for de som lå i skjul ovenfor stien gjennom Kringen - om når de skulle tre i aksjon. De kunne se over til Storøya på den andre siden av Lågen - men måtte holde seg skjult for blikk fra stien der Skottene kom. Krag (1838) forteller det slik:

	"... det (blev) overdraget til en af Bønderne at holde sig paa en Ø i Laagen Storøen kaldet og der ridende paa en hvid Hest udenfor Fiendens Skudvidde, holde Linie med dennes Hovedstyrke eller med Spidsen af samme, og naar denne var kommen til et aftalt Punk tilkjendegive dette ved plutselig at vende om. For at bidrage til at bortlede Fiendens Opmærksomhed skal han, siger nogle, have sat sig baglængs paa Hesten, andre siger, at han i den Hensigt havde bundet et stort, rødt Tørklæde om Halsen og nedover Brystet paa sin hvide Hest."

	Kringenmarkeringen i 1962 Da fjernsynet skulle dekke Kringenmarkeringen i 1962 ønsket en å dramatisere fortellingen om mannen på den hvite hesten. Leif Johansson, opprinnelig dansk, arbeidet på Otta. Han ble engasjert til å ri ute på Storøya, på vestsida av Lågen. I klær lånt inn fra Maihaugen red han så, sittende baklengs på hesten, sørover langs elvebredden. (Hesten tilhørte Loftsgård) For å få gode fjernsynsopptak ble Leif bedt om å stille opp en gang til. Disse opptakene ble imidlertid gjort like nord for Otta sentrum, ved Nyhusom, forteller Leif nå, femti år senere. I 1962 var det ikke mulig å ta inn fjernsynssendinger i Gudbrandsdalen. Folk måtte reise til Lillehammer for å se reportasjen. Leif Johansson til hest i 1962. Takk til GD for lån av foto.


	Hva skjedde med de overlevende skottene?


	Stattholder Kruse skriver i rapporten litt om de 18 skottene som ble brakt til Akershus. Han sender de tre fornemste (offiserene) til København.
	"hva de resterende 15 angår, har en del av dem straks tatt tjeneste hos godt folk her i landet (i Norge) og en del som frivillig vil gå inn i Kongens tjeneste under Jørgenn Lungis regiment har jeg straks sendt ned til Elfsborg" (litt fritt omskrevet fra Stattholder Kruses rapport til den danske Kansleren) Foto av rapporten - Krags avskrift -->
	Det er imidlertid en rik flora av historier om skotter som overlevde - og som i kortere eller lengre tid oppholdt seg og arbeidet i Gudbrandsdalen og andre steder i landet. Flere av dem skal ha blitt stamfar til slekter i dagens Norge hevdes det. Dersom disse fortellingene skal tillegges en sannhetsgehalt (?) var det en del som kom levende fra denne trefningen.



	Skotten i Gjerstad Gjerstad historielag skal i vår (2006) reise et minnesmerke ved grava til en skotsk leiesoldat, melder NRK-Sørlandet. "Soldaten kom til Gjerstad etter at han flykta etter det historiske slaget ved Kringen i Gudbrandsdalen i 1612. Det er dette slaget som skapte historien om Prillarguri. Soldatgraven i Gjerstad har vært ukjent for de fleste. Men nå vil historielaget ha et verdig minnesmerke over Sinclairs soldater, sier Olav Vevstad i Gjerstad historielag." NRK Sørlandet Gjerstad kommune ligger like ved Risør ->

	"Soldaten som ble drept i Digerdal var en av to som kom til Telemark etter at de fleste av soldatene til den skotske kaptein Sinclair hadde blitt drept av bønder i Gudbrandsdalen i 1612. ... Mens den ene soldaten forelsket seg i en jente i Bø, ville den andre hjem til Skottland. Han reiste da mot en havn på Sørlandet, men så langt kom han ikke. Han ble funnet død på snøen i Digerdal. Han ble da begravd i Digerdal og graven markert med en rund stein i hver ende. For de som vil ta en tur innom grava er veien merket fra hovedveien til Digerdal." (Takk til Gjerstad Historielag for lån av foto og tekst)				Fra avdukingen av minneplata i august 2006 Sammen med Statskog har Gjerstad Historielag sørget for at den gamle grava har blitt markert.


	Skotten som ble reddet av Ingebrigt Valde Krag skriver følgende (s.28): "Om Een af de fangne Skotter, som beholdt Livet, fortælles i Sagn, at da han saa Geværet lagt an mod sig, løb han hen til Ingebrikt Valde af Vaage) og ved ynkelige Gebærder bad om Liv og Frelse og søkte Skjul under hans Hest, hvorpaa Ingebrigt opløftede sin Øxe til hans Forsvar med Trudsel at ville nedhugge den som dræbte ham. Denne Skotte skal have været Glasmester og nedsatte sig siden i Landet og til Beviis paa sin Taknemmelighed sendte han nogle Vinduer til Ingebrigt Valde, hvem han i sine Breve altid kaldte sin ”Livsfar”. Af de samme Vinduer forevises endnu paa Valde et, hvori nogle Zirater med indbrændt Arbeide paa en Rude ere anbragte, som forestille et Skjold, hvorpaa sees en Figur som et Bomærke (maaske Ingebrikt Valdes) og en Engel som holder sine Hænder ligesom beskyttende over det." ) Hjorthøy kalder ham Ingebrikt Sørvold; i Grams Mandtal findes hverken dette Navn eller Ingebrikt Valdes, derimod nævnes Leilændingerne Oluff og Knud Valde.				Takk til Ivar Teigum for lån av bildet
	Hvor han slo seg ned vites ikke, men vinduet befinner seg i dag i St. Edmund's Church i Oslo. Det kom dit fra Valle sist på 1800-tallet (Teigum 2, s.116)



	Gården Skottelien i Vågå Denne gården skal være "først oppryddet af en af de overblevne Skotter og deraf hav faaet det navn Skottelien" (Lassen s16)


	Gården Skotte i Sel "Således kaldet fordi den er optagen af en af de overblevne fangede Skotter" (Lassen s18)








	(Mer kommer senere)




Bakgrunn - Slaget - Myter? - Betydning - Gjenstander - Litteratur - Skottland - Program2012



	Skottetogsidene ble lagt ut på nettet 12. november 2010. Denne siden ble sist oppdatert: 20. juni 2014 Web: Geir Neverdal (lektor/cand.philol) - Sel Historielag www.otta2000.com